Nyromantikken

Nyromantikken blir gjerne regnet som et reint 1890-tallsfenomen, som ble innledet av Knut Hamsun i 1890 og dabbet av etter århundreskiftet. Den nye romantikken var ikke lik den gamle. Romantikken tidlig på 1800-tallet hadde dyrket den geniale dikteren, den var religiøs, nasjonal og en reaksjon mot den overdrevne fornuftstroen fra opplysningstida. Nyromantikken var jeg-sentrert, men uten overdrevne forestillinger om dikteren. Den var heller ikke nasjonal eller særlig religiøs. Men i likhet med de tidligere romantikerne var nyromantikerne opptatt av fantasi, av det irrasjonelle, det mystiske og uforklarlige. Norsk nyromantikk var også inspirert av symbolismen. I særlig grad gjaldt det lyrikken.

Nyromantikerne så med mistro på den moderne utviklingen. I nyromantisk diktning er det moderne mennesket i ferd med å skape en fremmed og fiendtlig verden, som det ikke føler seg hjemme i, og som nyromantikeren reagerer mot. Den tidligere romantikken hadde lengtet tilbake til ei fortid som ble oppfattet som harmonisk, og der menneskene kunne leve i pakt med idealene og omgivelsene. En slik lengsel var ikke framtredende i nyromantikken, som heller var desillusjonert og oppgitt.

Nyromantikken kan sees på som en reaksjon på realismen, og den sterkeste reaksjonen kom fra den norske forfatteren Knut Hamsun. Hamsun var helt klart en av de mest sentrale personene i denne perioden, og han skrev blant annet “Pan”, “Sult” og “Victoria”. Realismen ble kritisert for og bare å skildre typer og ikke interessante individer. Litteraturen skulle være psykologisk realistisk, skildre kompliserte individer, Ikke moralisere og gi plass for assossiasjoner, fantasier og plutselige tankeinnfall.